ravn86

Rolf Jacobsens dikt  " Plutselig , i desember",
talar för sig...så sorjligt
och så vackert om at förlora nån
efter et helt liv ihop....




Plutselig i Desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar.
Du tier elskede, så er det altså hendt.
Hele livet vårt,smilet, tårene og motet
symaskinen din og alle arbeidsnettene,
Reisene våre til slutt :
-under sneen. Under den brune kransen.


Alt gikk så fort. To stirrende øyne.
Ord jeg ikke forstod. Som du gjentok og gjentok.
og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her, alle dagene,
sommernettene, turene i Valladolid.
Solnedgangene i Nemi :
-under sneen. Under den brune kransen.


Lynsnart som når en bryter slås av,
blir alle billedspor bak øyet tonet ned.
Visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår,
og alt du bar til huset. Er det borte?
- under sneen. Under den brune kransen.


Kamerat bak døden ta meg ned til dej.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører.
Kjæreste du som sover. Evrydike.
-under sneen. Under den brune kransen.


Rolf Jacobsen. 1907-1994