Nødutgangen....
Jag hittade en massa gammla skrivbøcker i mitt nattbord...saker jag skrivit för några år sen
Mest dikt och noveller...så här kommer en utav dom...på norska of course...enjoy =)
Nødutgangen.
Vi dro til Spania. Han mente det ville bli lettest sånn.
Hjemme lå det brev og ventet. Noen ord til dem han var glad i, og som hadde vært glad i han.
Ingen lange brev med forklaringer og unskyldninger. Bare noen linjer som satte ord på følelsene hans
så bra det lot seg gjøre. Han trodde de ville forstå.
På flyet ned sov han mesteparten av veien. Jeg kunne ikke sove.
Cabinen summet av glade oppspilte stemmer. Forventningsfulle fjes på vei til feriepardiset.
Hodet hans vilte mot seteryggen. Ansiktet hans var nært mitt eget. Så mye eldre, trettere og smalere.
Pusten hans gikk tung og regelmessig. Innimellom hostet han hult uten å våkne.
Jeg hadde ikke kjent han så lenge, noen få år bare, men han var blitt så viktig i livet mitt.
Han hadde humor, han hadde varme og omsorg for andre. Og han ble snart min beste venn.
Selv nå ville hans omsorg ingen ende ta. Han ville helst reist alene.
Det var snart et år siden han fikk vite, men allerede nå var han blitt ti år eldre.
Sliten og merket. Han så ingen vei tilbake til det gode livet. Alle dørene han engang hadde åpnet
lå låste og lukkede bak han. Borterst i koridoren lyste skiltet med "Nødutgang" grønt ,klart .
Første gangen han fortalte hva han ville ble jeg rasende på han. Deretter redd og fortvilet. Men tiden hadde gått for og brutalt. Jeg hadde resignert i en slags tristhet. Jeg visste at han mente alvor nå.
Han våknet først når flyet gikk inn for landing. Gjespet stort og strakte seg.Jeg strøk han over kinnet
-"Har du sovet godt?" Han nikket. Famlet i lommen og tente en sigarett. "-Vi er fremme" sa jeg
"og desuten kan du ikke røyke her"! Da smilte han plutselig sitt gammle rampete smil, det som fikk øynene hans til å glittre i grønnt. -"Vet du va. Det driter jeg i!!"
Han blåste en sky av røyk i ansiktet på meg. Så tok flyet bakken.
Hotellet lå akurat slik til som han hadde ønsket. Helt nede ved stranden.
Det var et ganske lite hotell. Slitt av vær og vind og av mennesker.
Rommet vårt var heller ikke stort, men det hadde væranda og utsikt over havet, som var vackert selv om det nå på denne tiden av året var for kaldt å bade.
Dagene gikk. Alt var nesten som før. Han blomstret opp. Hosten som hadde plaget han hele vintern, forsvant nesten helt. Han ble ikke ikke så fort trett lenger, men ville se alt , oppleve alt. Vi spiste på små lokale restauranter ved havet. Vandret gjenom trange bakgater, og gled inn i barenes mystiske mørke om kvelden. Han var levende nå. Sterk og stolt.
Jeg sluttet å tenke. Kunne ikke det. Tiden var for kostbar. Selv om evigheten brant i blikket hans var ingenting bestandig. Sjelen hans speilet seg i øynene hans. Vakkrere og villere enn noengang.
Jeg var publikum. På første benkerad iakttok jeg livet i han. Det som alt var ferdig iscenesatt.
Jegt kunne bare se på. Og applaudere.
Han sov bedre om natten. Spiste mere. Jeg begynte nesten å håpe at han hadde funnet en annen dør. At nødutganger bare var illusjoner i fra trøstesløse vinterkvelders ensomme tankespinn.
For gleden var sterkere i han nå enn jeg noengang hadde sett den. Han danset , flørtet uhemmet. Sang og lo. Han var så vakker !
Ved frokosten dagen før flyet gikk tilbake til norge, var han taus og trett. Hosten plaget han på ny, og øynene skinte av feber. -"Jeg vill du skal reise nå!" Han så inntrengende på meg. Jeg ristet taus på hodet. Jeg kunne ikke. Han spurte ikke igjen.
Den siste kvelden. Varm og myk som en norsk augustnatt. Han ville ut. Lettet ble jeg med. Vi spiste middag og drakk øll til maten. Enda han skulle ikke drikke alkohol! Vi sa ikke stort . Det var ikke nødvendig.
Etterpå gikk vi på Macys' . Det ble flere øll. Jeg drakk mye mer enn jeg hadde godt av. Kanske for å holde fast på noe. Eller slippe det. Jeg vet ikke.
Tilbake på hotellet sovnet jeg raskt. Et sted i alkoholtåken enset jeg hendene hans som bredte teppet godt rundt meg og strøk meg over håret. Så følte jeg munnen hans varsomt streife min.
Da jeg våknet var han borte. Kofferten hans sto ferdigpakket ved døren. Han selv var ingen steder.
Jeg visste det.Jeg ble liggende en stund og vente på panikken. Den kom ikke.
Så jeg sto opp og dusjet. Jeg pakket kofferten min og satte den ved siden av hans.Det var ennå litt tid før bussen til flyplassen ville komme. Bena mine gikk helt av seg selv ned til stranden. Like ved vannkanten lå lommeboken og passet hans, som gjenglemt søppel etter sommeren. Jeg plukket det opp, og uten og se meg tilbake gikk jeg til rommet vi hadde delt. Der hentet jeg koffertene våre og bar dem ned i reseptionen.
-"Du reiser i dag" Sa mannen bak skranken vennlig. Jeg nikket . - "Din venn også?"
Jeg nikket igjen. -"Ja." sa jeg stille. -"Han dro i forveien. Han gikk ut nødutgangen".
Ravn 2004.
Mest dikt och noveller...så här kommer en utav dom...på norska of course...enjoy =)
Nødutgangen.
Vi dro til Spania. Han mente det ville bli lettest sånn.
Hjemme lå det brev og ventet. Noen ord til dem han var glad i, og som hadde vært glad i han.
Ingen lange brev med forklaringer og unskyldninger. Bare noen linjer som satte ord på følelsene hans
så bra det lot seg gjøre. Han trodde de ville forstå.
På flyet ned sov han mesteparten av veien. Jeg kunne ikke sove.
Cabinen summet av glade oppspilte stemmer. Forventningsfulle fjes på vei til feriepardiset.
Hodet hans vilte mot seteryggen. Ansiktet hans var nært mitt eget. Så mye eldre, trettere og smalere.
Pusten hans gikk tung og regelmessig. Innimellom hostet han hult uten å våkne.
Jeg hadde ikke kjent han så lenge, noen få år bare, men han var blitt så viktig i livet mitt.
Han hadde humor, han hadde varme og omsorg for andre. Og han ble snart min beste venn.
Selv nå ville hans omsorg ingen ende ta. Han ville helst reist alene.
Det var snart et år siden han fikk vite, men allerede nå var han blitt ti år eldre.
Sliten og merket. Han så ingen vei tilbake til det gode livet. Alle dørene han engang hadde åpnet
lå låste og lukkede bak han. Borterst i koridoren lyste skiltet med "Nødutgang" grønt ,klart .
Første gangen han fortalte hva han ville ble jeg rasende på han. Deretter redd og fortvilet. Men tiden hadde gått for og brutalt. Jeg hadde resignert i en slags tristhet. Jeg visste at han mente alvor nå.
Han våknet først når flyet gikk inn for landing. Gjespet stort og strakte seg.Jeg strøk han over kinnet
-"Har du sovet godt?" Han nikket. Famlet i lommen og tente en sigarett. "-Vi er fremme" sa jeg
"og desuten kan du ikke røyke her"! Da smilte han plutselig sitt gammle rampete smil, det som fikk øynene hans til å glittre i grønnt. -"Vet du va. Det driter jeg i!!"
Han blåste en sky av røyk i ansiktet på meg. Så tok flyet bakken.
Hotellet lå akurat slik til som han hadde ønsket. Helt nede ved stranden.
Det var et ganske lite hotell. Slitt av vær og vind og av mennesker.
Rommet vårt var heller ikke stort, men det hadde væranda og utsikt over havet, som var vackert selv om det nå på denne tiden av året var for kaldt å bade.
Dagene gikk. Alt var nesten som før. Han blomstret opp. Hosten som hadde plaget han hele vintern, forsvant nesten helt. Han ble ikke ikke så fort trett lenger, men ville se alt , oppleve alt. Vi spiste på små lokale restauranter ved havet. Vandret gjenom trange bakgater, og gled inn i barenes mystiske mørke om kvelden. Han var levende nå. Sterk og stolt.
Jeg sluttet å tenke. Kunne ikke det. Tiden var for kostbar. Selv om evigheten brant i blikket hans var ingenting bestandig. Sjelen hans speilet seg i øynene hans. Vakkrere og villere enn noengang.
Jeg var publikum. På første benkerad iakttok jeg livet i han. Det som alt var ferdig iscenesatt.
Jegt kunne bare se på. Og applaudere.
Han sov bedre om natten. Spiste mere. Jeg begynte nesten å håpe at han hadde funnet en annen dør. At nødutganger bare var illusjoner i fra trøstesløse vinterkvelders ensomme tankespinn.
For gleden var sterkere i han nå enn jeg noengang hadde sett den. Han danset , flørtet uhemmet. Sang og lo. Han var så vakker !
Ved frokosten dagen før flyet gikk tilbake til norge, var han taus og trett. Hosten plaget han på ny, og øynene skinte av feber. -"Jeg vill du skal reise nå!" Han så inntrengende på meg. Jeg ristet taus på hodet. Jeg kunne ikke. Han spurte ikke igjen.
Den siste kvelden. Varm og myk som en norsk augustnatt. Han ville ut. Lettet ble jeg med. Vi spiste middag og drakk øll til maten. Enda han skulle ikke drikke alkohol! Vi sa ikke stort . Det var ikke nødvendig.
Etterpå gikk vi på Macys' . Det ble flere øll. Jeg drakk mye mer enn jeg hadde godt av. Kanske for å holde fast på noe. Eller slippe det. Jeg vet ikke.
Tilbake på hotellet sovnet jeg raskt. Et sted i alkoholtåken enset jeg hendene hans som bredte teppet godt rundt meg og strøk meg over håret. Så følte jeg munnen hans varsomt streife min.
Da jeg våknet var han borte. Kofferten hans sto ferdigpakket ved døren. Han selv var ingen steder.
Jeg visste det.Jeg ble liggende en stund og vente på panikken. Den kom ikke.
Så jeg sto opp og dusjet. Jeg pakket kofferten min og satte den ved siden av hans.Det var ennå litt tid før bussen til flyplassen ville komme. Bena mine gikk helt av seg selv ned til stranden. Like ved vannkanten lå lommeboken og passet hans, som gjenglemt søppel etter sommeren. Jeg plukket det opp, og uten og se meg tilbake gikk jeg til rommet vi hadde delt. Der hentet jeg koffertene våre og bar dem ned i reseptionen.
-"Du reiser i dag" Sa mannen bak skranken vennlig. Jeg nikket . - "Din venn også?"
Jeg nikket igjen. -"Ja." sa jeg stille. -"Han dro i forveien. Han gikk ut nødutgangen".
Ravn 2004.
Kommentarer
Postat av: Aventurin
vackert skrivet
Postat av: Anonym
Jättefint :-)
Äntligen norska också :-p
Minns du att när jag messade dig dendär natten och frågade om drit så sa du att du inte visste att det var ett norskt ord! Skäms på dig!
Postat av: Ravn
det er det inte...dritt derimot...:P
Postat av: Richard
Jag förstår äntligen innebörden av denna... :(
Fint skrivet, Ravn.
Postat av: tdog
Jag stavade fel nu, förlåt så j**la myckethasfamdgberlakjrnfjhansd GRRRR :-p
Postat av: ravn
jag skrev den til min mamma. Hennes kopiss åkte til spanien og tog sitt liv innan han skulle dø av aids...hon sa senn at om hon kunde så skulle hon føld med honom...då skrev jag det hær ...
Postat av: timmy
nnuuu grtter ajjg så jjajg kan döööööööö
Trackback