Til Hans......och Louis.
Hans Børli levde hele sitt liv i Eidskog, den sørligste kommunen i Hedmark fylke. Under små kår vokste han opp på en finneplass inne på Fjellskogen. Han ble tidlig glad i bøker og utmerket seg på skolen. Forsøk på videreutdanning ble stoppet av krigen. I krigsårene vikarierte han som skolelærer på sitt hjemsted, samtidig som han opererte som grenselos for flyktninger til Sverige. | |
I 1946 stiftet Børli familie og flyttet ned i bygda til Tobøl. Skogen ble hans fremtidige arbeidsplass, som tømmerhogger. Merkelappen "skogens dikter" er ofte blitt festet på Hans Børli, en betegnelse han både likte og mislikte. Hans dikteriske utgangspunkt var skogen. Den kjente han bedre enn noen. Trolsk natur, drømmer, blodslit, sorg og glede. I sin kamp med ordene førte han oss inn i politikk, til fremmede kulturer og ble i økende grad opptatt av eksistensielle problemer som ensomhet, krig, fangenskap, angst, tro, tvil og død. Hos Hans Børli ble det nære og det fjerne til "et eneste stjernehvitt Nå." Børlis litterære produksjon strekker seg over tidsrommet 1933-88, fra han debuterte i Kongsvinger Arbeiderblad med skolestilen "I snestorm og kulde" til hans siste, retrospektive verk, "Med øks og lyre". I alt ble det 21 diktsamlinger og 6 prosabøker. En diktsamling, en dagbok med aforismer/essays, samt en roman er utgitt post mortem. Hans Børli skrev forøvrig et par uhøytidelige skuespill og bidro med fortellinger, dikt og noveller i flere aviser og tidsskrifter. Dessuten var han en flittig brevskriver. Hans Børli er oversatt til flere språk og har mottatt flere litterære priser. I 2005 utkom boka "We Own the Forests", utgitt av Norvik Press i GB, oversatt av Louis Muinzer. Boka gjengir 60 utvalgte dikt, presentert parallelt på norsk og engelsk - myntet på det britiske og amerikanske marked. |
Hans är en kanske den av dom norska poeterna som står mitt hjärta närast...
Hans dikt om Louis Armstrong är blant det finaste som nånsinn skrivits tycker jag
Och inte fattar jag hur en skogsarbetare från Eidskog kunde fatta så mycket av
hur Louis sitt liv var....så underbart fint skrivit...
Louis Armstrong.
Gamle, milde Satchmo -
ansikt som hjulspor på sletten,
som muld og morild.
Sår på leppene.
Blod på munnstykket av messing. Alltid
raser solstormen
i dine lungers kløftede tre. Alltid
flyr en ravn på duevinger
fra din søndersungne strupe.
Nobody knows . . .
Ser du alle de hvite hendene, Satchmo?
De klapper.
Hender som slo, hender som hengte, hender
som splittet et mildt groende mørke
med hatets brennende kors.
Nå klapper de.
Og du spiller, gamle. Synger
Uncle Satchmo's Lullaby. Svetten pipler, brystet
hiver. En sol sitter fast
i trompetens skinnende svelg.
Som gråten i en strupe.
. . . the trouble I've seen.
Hvor ditt arrete smil gjør meg skamfull
over mitt eget stengte ansikt,
mitt knefall for skyggene. Jeg spør deg:
Hvor henter du kraften til
ditt opprør uten hat? Din
skinnende tone av lys
som gjennomstråler negernatta? Svar meg,
hvor stor sorg skal til . . .
hvor stor sorg skal til
for å nære en ren glede?
Og trompeten svarer
langt borte fra,
en røk av sølv:
- Mississippi . . .
Lysna til Louis....
http://youtube.com/watch?v=vnRqYMTpXHc&mode=related&search=
Til sommer'n Hans....
da ska' jæ dra opp til din grav
ved Eidskog kirke...
der skal jæ setta meg ner
i graset
og drekka en øll for deg...
med deg..
mens juninatta skumrer
over Børen sjø.
og skogen minnes alt.....
Ravn -07.
ååh vad fint du gjort :) Du är så bra på det. Och det du skrivit själv också, blev jättebra på norska!